Jens Julius Øien - Selfangeren Frithjof i 1905
I 1905 var Jens Julius Øien fører av «Frithjof» på hvalfangst ved Spitsbergen. Skutt 40 hval.
Dette bildet av "Frithjof" er tatt i 1905.
"Frithjofs" tragiske forlis.
I 1907 var Jens Øien på isbjørnfangst med "Laura" der de etter en måneds tid hadde skutt 32 isbjørner, mye sel og klappmyss.
De hadde da vært så lenge borte at man i Tromsø var redd for at noe hadde skjedd.
"Frithjof" ble 26. sept. 1907 sendt ut for å se etter "Laura". Dette endte med havari for "Frithjof" ved Langanes utafor Island.
Bare en av de 18 fangstmennene overlevde. "Laura kom i mellomtiden velberget frem til Tromsø.
Thoralv Lund har i sin bok "Tragedier i Polarlandet" beskrevt denne tragedien slik:
Dette året var et sjeldent vanskelig isår. Tiden gikk, og i Tromsø begynte man å bli engstelig for at noe kunne ha skjedd.
Det var blitt september, og den 27. gikk så «Frithjof» ut for å se etter Laura. Den 6. oktober kom imidlertid «Laura» hjem fra fangstekspedisjonen.
Årsaken til den sene hjemkomsten var at skuta hadde ligget innefrosset i isen fra 29. august til 18. september.
Etter at den hadde drevet med isen i lang tid og endelig var fri fra favntaket, satte den kursen for Jan Mayen hvor den skulle hente Giævers overvintringsekspedisjon.
Ved ankomsten til Jan Mayen viste det seg at «Frithjof» hadde vært der dagen før og tatt med seg de tre overvintrede fangstmennene.
«Laura» fortsatte så hjemover. «Laura»s ekspedisjonsleder var rederen, Magnus K. Giæver.
«Frithjof fortsatte så søkingen etter Laura. Det viste seg at fartøyene natt til 1. oktober hadde passert hverandre i tåke.
Torsdag aften, den 10. oktober, kom det melding fra Seydisfjord på Islands nordøstkyst. Et kort telegram fortalte at «Frithjof» hadde forlist ved Langanes lørdag 5. oktober.
Dette var tragediens første usikre melding. Den neste dags formiddag innløp ytterligere en telegrafisk melding fra Seydisfjord som bekreftet at «Frithjof» var kommet inn i isen under Grønland, hvor den hadde fått en skade, og søkte deretter oppunder Islands kyst for å prøve å nå inn til en havn der mange lik var drevet i land, mens førstemaskinist Samuelsen fra Harstad hadde berget livet. Han lå imidlertid syk på en bondegård ved Langanes. De øvriges skjebne var ennå ukjent. Den 13. oktober telegraferte samme kilde til rederiet:
Langanes er 30 mil fra Seydisfjord, ingen telegrafforbindelse. Jeg skriver derfor derhen i morgen med lokalskipet. Det er således ikke annet enn å vente til skipet returnerer til Seydisfjord.
I Tromsø ble det hevdet at «Frithjof»s besetning var best mulige med mange erfarne ishavsfolk. Det ble ikke holdt for utelukket at skuta hadde støtt på et undervannsskjær,
da kartene man hadde over dette området var svært mangelfulle.
Den 31. oktober kom det melding til disponent Giæver om at det nå var funnet 13 lik, og disse var begravet. Av lasten var det berget noen få reveskinn.
Maskinist Samuelsen var nå blitt frisk, og skulle med det første hjem til Norge. Om bord i «Laura» hadde man ikke trådløs, og familiene til det tyske reiseselskapet var
blitt engstelige og hadde alt tatt kontakt med rederiet i Tromsø om å sende ut en unnsetningsekspedisjon. Dette var da alt gjort. «Frithjof»s forlis ble den gang betraktet
som det sørgeligste som hadde rammet byens sjømannstand i manns minne.
Den sorg som ulykkesbudskapet spredte omkring seg, berørte ikke bare de omkomnes familier, hele ishavsbyen var i sorg.
Flaggene vaiet på halv stang på alle offentlige og private bygninger.
Det gjorde særlig sterkt inntrykk at alle disse menn gått ut for å lete etter andre som man trodde var i nød og trengte deres hjelp.
De fleste av de 18 mennene son’ med «Frithjof» var fra Tromsø og nær omegn, bare matros Anders Knutsen fra Romsdal og maskinist Samuel fra Harstad
kom fra andre sted De aller fleste var familieforsørgere. For å bringe nødlidende familiene den først nødvendige hjelp ble det sendt opprop om hjelp til de rammede familiene, som hadde mange barn.
Oppropet var undertegnet av ordfører, rektor Just Qvigstad, formennene i Troms Arbeiderforening, Handelsstandforeningen, Håndverkerforeningen,
Skipperforeningen og rederiet
Vår store polarforsker Roald Amundsen gjorde sin første entré nord i isen sammen med skipper Sigurd Stenersen fra Tromsø, og det falt da naturlig for enkefru
Johanne Stenersen å henvende seg til Amundsen for å få hjelp til å vite hvor graven til hennes mann var, hun ville så gjerne få reist et kors eller en sten. Roald Amundsen
skrev da henne til den norske konsulen på Is land den 9. mars 1909.
Etter en del brevveksling kom det den 24. mai samme underretning til den norske konsulen i Reykjavik fra soknepresten i Saudanes om at samtlige av de omkom var gravlagt i en fellesgrav. Man kunne derfor ikke oppgi hvilken rekkefølge den omkomne besetning ble gravlagt i. Dermed kunne ikke det varme ønsket familien hadde om å få reist et synlig minne på graven bli til virkelig. Den 24. mai 1952 holdt Thoralv Lund foredrag i Arktisk Forening om selfangeren «Frithjof»s forlis, og tok da spørsmålet om å få reist et minnesmerke over de 17 omkomne fangstfolkene. Tanken ble modnet, og først 1967 ble bautaen reist på Saudanes kirkegård og avduket av Inger Stenersen fra Tromsø.
Hun mistet begge sine besteforeldre i forliset. Arktisk Forening tok opp saken med Tromsø Skipperforening, og fikk laget en bauta. Minnebautaen var vel to meter høy,
bygd i naturstein fra Tromsøya.
Over minneplaten med navnene på de omkomne var det plassert et relieff av «Frithjof». Platen har denne teksten: Disse nordmenn omkom ved Langanes da DS Frithjof
av Tromsø forliste 5. oktober 1907.
Minnehøytideligheten i den vesle bygda Saudanes hadde samlet mange islendinger, som fylte kirkegården sammen med de pårørende fra Tromsø og Arktisk Forenings representanter.
Fire av de tilstedeværende var sønner og døtre av de menn som deltok i rednings arbeidet. Fremst i koret stod Tromsø Skipperforenings flagg, og ved alterringen lå kranser fra de pårørende. Soknepresten Marino Kristiansson forrettet og talte vakkert om den norske sjømann. Etter minnestunden var de pårørende sammen med en del islendinger invitert til kirkekaffe i prestegården.
Formannen i Arktisk Forening, Johan Hagerup, holdt minnetalen, og det hele ble bivånet av pressen og islandsk TV.
|
