DOKUMENTAR : Øien - tiden på Jan Mayen før og under krigen


SIDE 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15
Jan Mayen - hvordan øya ble norsk

 

 Bergens Tidende fredag 28. sept. 1979 beskrives det hvordan Hallvard Devold, Kvive Andersen og Fritz Øien foretok det praktiske og fysiske arbeid med å sørge for at Jan Mayen ble norsk. Historien er delvis fra Devolds bok "Polarliv", og beskriver en strabasiøs tur som kunne endt alvorlig for Kvive Andersen og Fritz Øien.
(OBS! det er jeg som har lagt inn min fars navn i fete bokstaver)

BERGENS TIDENDE FREDAG 28. SEPTEMBER 1979

Hvordan Jan Mayen ble en del av Norge


Av Peder A. Solheim


For de fleste nordmenn står det uklart hvordan øya Jan Mayen kom i norsk besittelse. Noen har kanskje hørt om at det var foretatt private anneksjoner der og at disse senere ble overtatt av den norske stat.
Dette er bare delvis riktig, fordi disse anneksjonene bare gjaldt en mindre del av øya. Æren for at Jan Mayen ble norsk, tilkommer alene 0. A. Krogness, daværende bestyrer av Meteorologisk Institutt i Tromsø, senere professor i jordmagnetisme i Bergen.
Professor Krogness var en meget betydelig mann. I seks år hadde han sittet som bestyrer av Halddeobservatoriet. Sammen med sin venn 0. Devik hadde han opprettet Det Geofysiske Institutt i Tromsø og bygget ut det meteorologiske stasjonsnettet på Nordkalotten.. I og med hans alt for tidlige død mistet Norge en av sine store sønner.
Som nevnt i en tidligere artikkel, ligger Jan Mayen I Norskehavet på den 71. breddegraden. øya hører ikke til Svalbard-gruppen og er ikke underkastet noen ”Svalbardtraktat”. Den er rent norsk. Avstanden til Norge er 1000 km. Nærmeste land er øst-Grønland som ligger 500 km lenger vest.
Med en slik beliggenhet er det Ikke rart at øya ble liggende ukjent i lange tider. Det var først da baskerne, senere også nederlendere og briter satte i gang den berømte (snarere beryktete) fangsten etter retthval at det ble noe ferdsel I disse farvannene.
Hvem som var den egentlige oppdager av øya vites ikke med sikkerhet. Men navnet sitt fikk den etter en nederlandsk hvalfangerkaptein som fant den i året 1615. Noe senere opprettet nederlenderne en hvalfangststasjon på Jan Mayen. Denne stasjonen ble imidlertid nedlagt etter kort tid og den ugjestmilde og havneløse øya gikk nærmest over i glemmeboken etter at retthval fangsten tok slutt med den synkende hvalbestand.
Fornyet interesse fikk den i .polaråret- 1882— 83, da en rekke nasjoner samarbeidet i vitenskapelige undersøkelser omkring polkalotten. Da ble en østerriksk overvintringsekspedisjon landsatt på Jan Mayen.. Den bygget overvintringshus i Mary Muusbukta på vestsiden av øya og fikk bl.a. laget et kart over Jan Mayen som var så godt at det har vært brukt like opp til våre dager. Men ingen gjorde noe forsøk på å annektere eller skaffe seg noen form for overhøyhet over Jan Mayen. Dertil forekom den al1e nasjoner for betydningsløs.
Imidlertid var norske fangstfolk begynt å utvide sin virksomhet både i nord og vest. Særlig var det folk fra Tromsø-kanten og fra Sunnmøre som hadde tatt til med å drive fangst i Vesterisen.
På sine ferder i kontakt med Jan Mayen. De oppdaget at det var en bra bestand av polarrev på øya og at det i denne bestanden var en stor overvekt av blårev — som jo var langt med verdifull enn den mer vanlige hvitreven. Dette førte til at det ble bygget flere fangsthytter og at det slo seg ned flere overvintrere på forskjellige steder på øya.
Utbyggingen av den norske værvarslingstjenesten førte med seg et behov for flere observasjons og meldestasjoner I fjerne farvann, ikke minst i vest hvorfra alle lavtrykkene og dermed ”været” kommer. Ingen var mer klar over dette enn direktør Krogness i Tromsø.
I samarbeid med ham reiste derfor ingeniør Ekerol i 1921 med en ekspedisjon over til Jan Mayen og bygget den første norske værvarslings stasjon og radiostasjon på lavlandssletten ved foten av det 2370 meter høye Beerenberg. Da Stasjonen var ferdig, annekterte ingeniør Ekerol dette midtpartiet på vegne av Meteorologisk Institutt i Tromsø.
Men nå var det slik at ishavsmannen Birger Jacobsen noen måneder tidligere hadde foretatt en privat anneksjon av praktisk talt det samme om rådet. Tvisten om gyldigheten av den anneksjonen som Birger Jacobsen hadde foretatt, førte til en flere år lang rettssak som sluttet med at den norske stat for en viss sum betalte ut alle krav som Birger Jacobsens arvinger måtte ha på en del av Jan Mayen,
I 1925—26 besto besetningen på den norske radiostasjonen av tre mann. Bestyrer var Hallvard Devold. Som assistenter og medhjelpere hadde han Fritz Øien, som også var radiotelegrafist, og ishavsmannen Kvive Andersen. Direktør Krogness foreslo nå at hele øya burde annekteres for Norge. Han anførte at det ikke fantes noen utenlandsk nasjon som kunne påberope seg å ha noen interesser der, og at øya statsrettslig var ”Terra nullius”. Norske fangstfolk hadde år om annet overvintret der og gjort til dels fine fangster av blårev. For selfangsten i Vesterisen lå øya sen tralt til og Norge hadde en meget viktig observasjonspost med radiostasjon som nå hadde fungert på fjerde året. Direktør Krogness sendte derfor et telegram til myndighetene hvor han fremholdt dette og foreslo at Norge skulle annektere hele Jan Mayen.
Denne henvendelsen syntes først ikke å falle i synderlig god jord. På vårparten 1928 fikk imidlertid direktør Krogness underretning om at det var visse utenlandske interesser på ferde for å skaffe seg fotfeste på Jan Mayen. Sist i mai sendte han derfor et kodetelegram til Hallvard Devold og ba ham annektere hele Jan Mayen på vegne av Meteorologisk Institutt i Tromsø. Han Instruerte Devold om fremgangsmåten.
Devold svarte omgående at de fra stasjonen forgjeves hadde forsøkt å nå fram til fots fra stasjonen til lavlandssletten nord for Beerenberg (blant fangstfolkene kalt ”Norjan”) men at saken nok skulle bli ordnet også der. Det ble så laget ferdig det nødvendige antall anneksjonsskilter og hele søndre del av øya ble besatt med slike skilter på alle fremtredende punkter.
Så var det ”Nordjan”.
På stasjonen hadde de en liten båt som lå påland på østkysten. Men på grunn av værforholdene og de farlige strømsettningene langs østkysten av Beerenberg var det umulig å ta seg fram til ”Nordjan” sjøveien med denne båten. Devold foreslo derfor for de andre at de skulle bære denne båten over til vestkysten der hvor øya var smalest og ta seg fram til .”Nordjan”. langs vestkysten. Dette mente Kvive Andersen ville bli en unødig tung jobb. Han foreslo i stedet at de skulle bygge en ny båt av veggbordene på den gamle østerrikske stasjonen på vestkysten. Dette ble så vedtatt, og sammen med Fritz Øien dro Kvive Andersen av gårde med redskap til Mary Muusbukta
I løpet av to dager bygget de ett slags pram av de 40 år gamle veggbordene. Til å tette denne båten brukte de tvist og margarin. En av de følgende dagene dro de to av gårde i denne båten på den 20 km lange turen langs Beerenbergs styrtninger. Med seg hadde de litt utrustning og anneksjonsskiltene. Denne turen kom til å arte seg temmelig dramatisk. Devold ble tilbake på stasjonen for å passe værmeldingene. Det var ikke uten en viss engstelse han så dem dra.
De to karene hadde Imidlertid hellet med seg på oppturen og kom vel fram til fangshytten på ”Nordjan”. Derfra dro de ut og satte opp de nødvendige anneksjonsskiltene rundt om i terrenget.
Etter å ha hvilt ut i fangsthytten og fått seg noe mat, tok de fatt på tilbaketuren. Men denne gangen var de ikke så heldige. Rett under den daværende Weyprectbreen kom en av de beryktede fallvindene fra Beerenberg og satte den flatbunnete prammen langt til havs. De to om bord rodde og øste det de maktet. I et løye i fallvinden klarte de å komme seg oppunder kysten igjen. Møn under anstrengelsene knakk den ene åren og det hele så temmelig mørkt ut. Likevel klarte de ved å ta seg helt ut å kare seg opp i fjæresonen og hoppe på land gjennom brenningene. Båten gikk tapt og gjennomvåte var de. Men livet og det meste av utrustningen hadde de reddet.
De fleste ville vel ha fortvilt i en slik situasjon, men ikke disse karene. Etter å ha hvilt ut etter anstrengelsene og vridd det meste av sjøvannet ut av klærne sine, besluttet de å ta seg hjem ved å klatre over den delen av Beerenberg som ennå skilte dem fra stasjonen. At dette ville føre dem opp i en høyde av 1200 meter og at turen ville gå over ukjent breterreng og farlige sprekker i isen, tok de med stoisk ro.

Kvive Andersen, som var godt skodd, tok Fritz Øien på slep etter seg i en line, i hvert fall så lenge det var motbakke. Øien hadde nemlig hælløse komager på beina. Til gjengjeld fortalte de at komagene var overlegne da de hadde nådd over høydepunktet og det bar nedover igjen. Da var det Øien som dro Andersen etter seg. Oppe i 1000 meters høyde kom de opp i et stygt sprekkterreng. Her var det nysnø og de plumpet stadig gjennom, men klarte seg på grunn av tauet de hadde mellom seg.
”Det var lurt å ha på seg ryggsekk”, sa Øien da han fortalte Devold om hjemturen, ”for vi blei flere ganga hengende på meisen”. ”Ja”, svarte Devold, ”det kan jeg tenke meg må ha vært lurt når bare kaliberet på sprekkene passet”.
Hele hendelsen med anneksjonen er livfullt skildret i Hallvard Devolds bok ”Polarliv”.
Med denne innsatsen fra Kvive Andersen og Fritz Øien var hele Jan Mayen annektert for Meteorologisk Institutt. Devold sendte telegrafisk melding om at anneksjonen var utført og dette ble registrert i utenriksdepartementet. Men først 8. mai 1929 ble Jan Mayen ved kongelig resolusjon tatt inn under norsk suverenitet og har fra da av vært en del av kongeriket Norge.
Hermed slutter historien om hvordan San Maen ble norsk. Men kanskje er det i dag, 50 år
etter, verd å minnes den Innsats som ble gjort, hver på sitt felt, av menn som professor Krogness, Kvive Andersen og Fritz Øien.
Kanskje er det også verd å huske at Jan Mayert under siste krig var den eneste del av kongeriket Norge som ikke ble hærtatt av den tyske okkupasjonsmakten, og å minnes de menn i de norske styrkene som levde der under så vanskelige for hold og de av Sunderland-skvadronen som døde for et fritt Norge.
 

 


Jan Mayen - hvordan øya ble norsk

 

Et bilde av Fritz Øien og Kvive Andersen sesongen 1925 -26.

Skiltet bak dem viser at dette er "Det norske meterologiske instituts eiendom". Dette var skilt de satte opp øya rundt.

Med denne innsatsen fra Kvive Andersen og Fritz Øien var hele Jan Mayen annektert for Meteorologisk Institutt.

 


Jan Mayen - Fritz Øienberget

  

På hjemmesiden til Norsk Polarinstitutt www.npolar.no fant jeg denne linken:

http://stadnamn.npolar.no/stadnamn/Fritz+Øienberget?ident=18854 som har følgende tekst:

 

Fritz Øienberget (Jan Mayen)

Definisjon:

The 400 m high crag about 3 km north of Søraustkapp

Opphav:

Named after the Norwegian wireless operator Fritz Cornelius Øien, 1899-1963, Tromsø. He circumnavigated Nordaustlandet as early as 1915 with one of the ships belonging to his father, Jens Øien; stayed one year in the Antarctic, 5 or 6 times engaged in sealing in the White Sea, the North Ice and the West Ice, wintered 1925-26 as assistant at the meteorological station on Jan Mayen, 1926-28 fur hunter in Northeast Greenland, 1929-31 manager of the meteorological station on Jan Mayen, 1932-33 and 1934-35 manager of Bjørnøya Radio, 1936-37 assistant at the station on Jan Mayen, during World War II manager of the station. Liutenant from 1943. Norwegian origin (Norwegian).

 


Jan Mayen - 1925 / en historie om Fritz Øien og revefangst (av Hallvar Devold)

 

Dette er en historie fra Jan Mayen i oktober 1925 ført i pennen av Halvard Devold. Den dreier seg om en revefangst Fritz Øien sto for, og om været som kunne være rimelig heftig på de kanter.
(På kartet til ventre har jeg lagt inn steder som er relatert til Øien-familien)

DEN STORMFULLE
KOLOSSEN I ISHAVET


Det er visst ikke tvil om at Ørbeck Legreid lengtet sørover mot sol og sommer, og han hadde neppe satt noe særlig pris på å være med på den omveien vi gjør først. — For Bjørnøya er den reneste Rivieraen i sammenligning med den andre norske utposten vi skal innom: Jan Mayen. — Enda ligger ikke Jan Mayen lenger mot nord enn Nord kapp så det er ikke bare breddegraden som gjør det. øya har derimot andre ”interessante” egenskaper: den er det stormfulleste stedet på den nordlige halvkule, og den er bare en stor sokkel til den utbrente vulkanen Beerenberg. som er nesten like høy som Galdhøpiggen. — Det var nok ikke særlig vanskelig for hollenderen Jan Mayen å få øya i sikte, da han i 1615 var den første som seilte på den kanten. Ødslig og trist er hele øya, men det er da likevel en del som i årenes løp har hentet seg bra verdier derfra i .silkebløtt blårevskinn. Det faste punktet er den meteorologiske stasjonen, som spilte en viss rolle under siste krig.

— Så lar vi Hallvard Devold få ordet:

Den 14. august dette år (1925) foregikk Norges overtagelse av suvereniteten over Svalbard. Da både Øien, Andersen og jeg var gamle spitsbergensere, sendte vi en lykkønskning til Statens representant ved anledningen, statsråd Paal Berg, Longyearbyen, og vi tillot oss å uttrykke ønske om at også vår øy snart ville følge etter. Dette ønsket gikk ikke i oppfyllelse før den 8. mai 1929. da Jan Mayen ved kongelig resolusjon ble tatt inn under norsk suverenitet.

Omkring 20. oktober skulle vi begynne å fange rev. Dette var en bibeskjeftigelse, men den gang meget innbringende. Vi kunne gjøre regning på å få 500 kroner for en blårevpels, og vi tjente faktisk mer på fangsten enn vi hadde i lønn. Kvive Andersen var sjef for denne virksomheten, han var gammel og dreven i faget.
På sørspissen av øya sto en hytte som noen år tidligere var satt opp av en av Ludolf Schjelderups fangstekspedisjoner. Fra vår stasjon og dit ned var det en drøy dagsmarsj, som man ikke kunne regne med å greie uten det var rimelig vær. Da denne værtypen i langt perioder kan være meget sjelden der borte, foreslo jeg at vi skulle bygge en hytte midt veis nede ved Cap Traill-kanten. På denne måten ble turen stykket opp i to dagsmarsjer. At vi burde fange over hele øya forekom meg å være noe av en selvfølge, skjønt det ikke var praktisert tidligere. Vi hadde endel pløyde bord liggende, og jeg mente at vi kunne ta disse, bære dem sørvestover og få et brukbart skjul. Nei takk, mente Andersen, det er så mye rekved der nede at vi trenger ikke å bære materialer dit. Kort tid etter dro han av gårde og bygde seg en hytte av rekved. Hytta var visselig ikke noe palass, men den var god nok til sitt formål.
Det var enda tidlig i sesongen, men vi satte likevel ut en kassefelle, simpelthen en kasse med en falluke på. i den kunne vi ta reven levende. Denne fella satte Øien opp en ettermiddag ca. 10 meter fra maskinhuset. Som åte brukte vi en alke.
Ved 5-skiftet om ettermiddagen kom Øien inn og varskudde at det var gått en rev i fella mens han var i maskin- rommet og maskinen gikk. Vi gikk ut, og ganske riktig, det satt en blårev i kassa og bjeffet. Som nevnt var det tidlig i sesongen, og vi var ikke sikre på om det var klokt å begynne fangsten ennå. Det kunne hende at pelsen ville bli penere og ville vinne i verdi om vi ventet litt. Men som bekjent, man vet hva man har, men ikke hva man får. Vi ble derfor enige om at vi skulle oppbevare reven levende inntil Andersen kom til bake sørfra, så fikk han avgjøre om pelsen var god nok eller om vi skulle slippe dyret og ta sjansen på å lange det inn igjen senere.
Men hvor skulle vi underbringe dyret så lenge? Vi hadde ikke mange steder å velge mellom, og man får hjelpe seg som man kan. Vi spikret igjen dolokket og slapp reven inn på locum. Vel fornøyd med denne løsningen satte vi fella opp igjen for ny fangst.

Ved sju-tida kom Øien inn og sa at det var enda en rev som var gått i fella. Jo, dette så virkelig lovende ut. Vi ut igjen og sendte reven inn til sin forgjenger. Meget vel tilfreds så langt spiste vi aftens, røykte, pratet og koste oss til det ble sengetid ved ellevetiden eller så. Øien grep en lommelykt og tok seg en snik ut for å se på fella enda en gang. ”Det er gutten sin som er optimist,” tenkte jeg og begynte å kle av meg. Forsyne meg kommer han ikke inn og sier at det er en rev i kassa igjen. ”Nå lyg du,” brast det ut av meg. ”Nei, det er pinedø sant! Ska vi vedde?” sa Øien. Jo, der satt virkelig rev nr. 3 i kassa, og vi sendte den inn på locum. Vi måtte være to når vi skulle få reven ut av kassa og inn der for Ikke å risikere å miste noen. Vi stilte så opp fella på ny og gikk til køys. Øien hadde nattskiftet klokka 2. Da han var inne, sov jeg de rettferdiges søvn.

Jeg ble vekket på en hårdhendt måte med beskjed om at nå var det en rev i fella igjen, og at jeg måtte ta på meg og komme. ”Nei, nå får du jagu gi deg!” mente jeg, ”det får være måte med revefangst også. Vi har ikke mer enn én do på stasjonen, og du får tenke litt på fram tida også.” Men reven satt der i kassa og bjeffet så ut måtte jeg, og vi plaserte dyret sammen med de andre. Klokka 8 morgen satt rev nr. 5 i kassa.
Vi ventet nå spent på at Andersen skulle komme hjem, dels for å se ansiktet på ham og dels for at han skulle avsi sin dom om revene var pelsmodne eller ikke. Ut på dagen kom han også, og jeg skal si han spilte øynene opp da vi for talte ham at det satt 2500 kroner og knurret på dobenken. ”Pelsen er fin, den,” sa Andersen, ”og det er best å ta det vi har.” Dermed ble det. Dyrene ble avlivet og pelsene preparert.

Så lettvint gikk det riktignok ikke senere. De revene vi hadde fått på denne måten, var såkalte husrever, dyr som hadde vent seg til å gå ved huset om nettene og ta hva avfall og mat de kunne finne. At det gikk en del rev ved huset visste vi for det røpet sporene etter dem, men de lot seg sjel den se, og vi var forbauset over hvor lett de gikk i redskapen. I alt fikk vi 48 rever denne sesongen. 44 blårev og 4 hvite, de fleste hjembrakt av Andersen. —

Utover høsten satte stormperiodene inn. Og jeg skal hilse og si at på Jan Mayen kan det storme. Øya er kjent for å være det mest stormfulle sted på den nordlige halvkule. Det blåste så himmel og hav sto i et eneste rokk, og småstein, sand og snø gauv om ørene, Det var basketak hver gang vi måtte ut og lese av instrumentene. Vi måtte undertiden krype langs veggen, og når vi skulle forsere skavlen, som alltid danner seg rundt frittstående hus, ble vi kastet tilbake gang på gang. Skavlen rundt huset besto av snø og sand og var hard som sement. Den vokste utover vinteren og ble høyere og høyere, så huset til slutt sto i en grop uten noen utsikt. Til luvart måtte vi alltid passe på å ha skodder for vinduene, ellers ble de slått i stykker av steinspruten når de hardeste bygene kom.
Enhver som har opplevd en skikkelig snøstorm på høy fjellet, vil vite for en fabelaktig evne fokksnøen har til å trenge seg inn overalt hvor det fins et aldri så lite hull eller en sprekk. Men det blir likevel ingenting mot den sanden som dannes der hvor lette vulkanske bergarter forvitrer.
På Jan Mayen trengte sanden inn overalt. Vinduskarmene var tettet så omsorgsfullt som vi var i stand til, men likevel var det et tykt belegg i vinduspostene etter hver storm. Sanden fant vei alle steds. Vi hadde sand i nesen, så lommetørklærne så ut som de hadde vært brukt av feiere. Vi hadde den i ørene og i håret.
Når det kom en steinsprut i en av bygene, hendte det ikke sjelden at rutene ble knust og kom inn; derfor hadde vi skodder til å sette for på yttersiden. Ikke alltid ble skoddene satt for i tide, det kunne ryke opp med en storm om natten etter at vi hadde gått til køys, og da er man tilbøyelig til å ta sjansen på at det skal klare seg til neste morgen. Jeg hadde sove rom ved siden av radiostasjonen mot nordvest, den verste vindsiden. Jeg tok et par slike sjanser og var ikke heldig. Når en rute kom inn, fløy alle dørene i huset opp eller igjen, gardinene sto som vimpler og papirer flagret omkring. Da gjaldt det å være snar. gripe en underbukse eller en skjorte eller et annet plagg som var for hånden, og kjøre det i hullet, Så måtte man ide på seg, lure seg langs veggen på utsiden, få presset skoddene opp og for vinduet. Det var faktisk ikke lite av et arbeidsstykke.
Huset var bygd på peler. da grunnen ikke egnet seg for annet, og pelene står godt mot storm. Det var ikke kjeller under, men det var lagt en bordkledning rundt fant vinden ikke skulle få for godt tak oppunder. På golvene var det linoleumsbelegg. Når det stormet på det groveste, poset linoleumen seg opp på golvet så bord og stoler beveget seg. Det var virkelig borddans,
Over mønet på huset var det strukket wirer som var solid fastgjort i grunnen på begge sider. Hvis det ikke hadde vært så godt bardunert, hadde det for lenge siden blåst på sjøen.
Renholdet utendørs var det nokså greitt med. Vi hadde en kjøkkenmødding utenfor naturligvis, og den ble hverken særlig stor eller gammel. Hermetikkbokser og lignende strøk til havs i hver storstorm.
Skavlen rundt huset var jevnhøy med husraftene, så det til slutt ble stående nede i en stor grop. To av våre forgjengere la engang et jernfat med petroleum opp mot husveggen nede i gropen og mente at det var vel anbrakt der. En storstorm greidde likevel å ta fatet, kaste det over skavlen og til havs. Fatet var nesten fullt og veide atskillig over 100 kg. Det gir et begrep om stormens effekt.
Når det stormer et par uker eller mer i ett kjør, blir man både lei og ør av den evige larmen. Det hendte at vi kunne våkne om nettene av at det hadde stilnet av; vi var så vant til larmen at stillheten virket unormal.
Men allting går, når det er nødt til å gå. — —


Jan Mayen - 1926

 

Fritz Øien på nordsiden av Jan Mayen i 1926.

 



SIDE 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15

<< Tilbake
Du er besøkende nr: 316687