DOKUMENTAR : Øien - tiden på Jan Mayen før og under krigen


SIDE 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15
Jan Mayen - hvordan øya ble norsk

 

 Bergens Tidende fredag 28. sept. 1979 beskrives det hvordan Hallvard Devold, Kvive Andersen og Fritz Øien foretok det praktiske og fysiske arbeid med å sørge for at Jan Mayen ble norsk. Historien er delvis fra Devolds bok "Polarliv", og beskriver en strabasiøs tur som kunne endt alvorlig for Kvive Andersen og Fritz Øien.
(OBS! det er jeg som har lagt inn min fars navn i fete bokstaver)

BERGENS TIDENDE FREDAG 28. SEPTEMBER 1979

Hvordan Jan Mayen ble en del av Norge


Av Peder A. Solheim


For de fleste nordmenn står det uklart hvordan øya Jan Mayen kom i norsk besittelse. Noen har kanskje hørt om at det var foretatt private anneksjoner der og at disse senere ble overtatt av den norske stat.
Dette er bare delvis riktig, fordi disse anneksjonene bare gjaldt en mindre del av øya. Æren for at Jan Mayen ble norsk, tilkommer alene 0. A. Krogness, daværende bestyrer av Meteorologisk Institutt i Tromsø, senere professor i jordmagnetisme i Bergen.
Professor Krogness var en meget betydelig mann. I seks år hadde han sittet som bestyrer av Halddeobservatoriet. Sammen med sin venn 0. Devik hadde han opprettet Det Geofysiske Institutt i Tromsø og bygget ut det meteorologiske stasjonsnettet på Nordkalotten.. I og med hans alt for tidlige død mistet Norge en av sine store sønner.
Som nevnt i en tidligere artikkel, ligger Jan Mayen I Norskehavet på den 71. breddegraden. øya hører ikke til Svalbard-gruppen og er ikke underkastet noen ”Svalbardtraktat”. Den er rent norsk. Avstanden til Norge er 1000 km. Nærmeste land er øst-Grønland som ligger 500 km lenger vest.
Med en slik beliggenhet er det Ikke rart at øya ble liggende ukjent i lange tider. Det var først da baskerne, senere også nederlendere og briter satte i gang den berømte (snarere beryktete) fangsten etter retthval at det ble noe ferdsel I disse farvannene.
Hvem som var den egentlige oppdager av øya vites ikke med sikkerhet. Men navnet sitt fikk den etter en nederlandsk hvalfangerkaptein som fant den i året 1615. Noe senere opprettet nederlenderne en hvalfangststasjon på Jan Mayen. Denne stasjonen ble imidlertid nedlagt etter kort tid og den ugjestmilde og havneløse øya gikk nærmest over i glemmeboken etter at retthval fangsten tok slutt med den synkende hvalbestand.
Fornyet interesse fikk den i .polaråret- 1882— 83, da en rekke nasjoner samarbeidet i vitenskapelige undersøkelser omkring polkalotten. Da ble en østerriksk overvintringsekspedisjon landsatt på Jan Mayen.. Den bygget overvintringshus i Mary Muusbukta på vestsiden av øya og fikk bl.a. laget et kart over Jan Mayen som var så godt at det har vært brukt like opp til våre dager. Men ingen gjorde noe forsøk på å annektere eller skaffe seg noen form for overhøyhet over Jan Mayen. Dertil forekom den al1e nasjoner for betydningsløs.
Imidlertid var norske fangstfolk begynt å utvide sin virksomhet både i nord og vest. Særlig var det folk fra Tromsø-kanten og fra Sunnmøre som hadde tatt til med å drive fangst i Vesterisen.
På sine ferder i kontakt med Jan Mayen. De oppdaget at det var en bra bestand av polarrev på øya og at det i denne bestanden var en stor overvekt av blårev — som jo var langt med verdifull enn den mer vanlige hvitreven. Dette førte til at det ble bygget flere fangsthytter og at det slo seg ned flere overvintrere på forskjellige steder på øya.
Utbyggingen av den norske værvarslingstjenesten førte med seg et behov for flere observasjons og meldestasjoner I fjerne farvann, ikke minst i vest hvorfra alle lavtrykkene og dermed ”været” kommer. Ingen var mer klar over dette enn direktør Krogness i Tromsø.
I samarbeid med ham reiste derfor ingeniør Ekerol i 1921 med en ekspedisjon over til Jan Mayen og bygget den første norske værvarslings stasjon og radiostasjon på lavlandssletten ved foten av det 2370 meter høye Beerenberg. Da Stasjonen var ferdig, annekterte ingeniør Ekerol dette midtpartiet på vegne av Meteorologisk Institutt i Tromsø.
Men nå var det slik at ishavsmannen Birger Jacobsen noen måneder tidligere hadde foretatt en privat anneksjon av praktisk talt det samme om rådet. Tvisten om gyldigheten av den anneksjonen som Birger Jacobsen hadde foretatt, førte til en flere år lang rettssak som sluttet med at den norske stat for en viss sum betalte ut alle krav som Birger Jacobsens arvinger måtte ha på en del av Jan Mayen,
I 1925—26 besto besetningen på den norske radiostasjonen av tre mann. Bestyrer var Hallvard Devold. Som assistenter og medhjelpere hadde han Fritz Øien, som også var radiotelegrafist, og ishavsmannen Kvive Andersen. Direktør Krogness foreslo nå at hele øya burde annekteres for Norge. Han anførte at det ikke fantes noen utenlandsk nasjon som kunne påberope seg å ha noen interesser der, og at øya statsrettslig var ”Terra nullius”. Norske fangstfolk hadde år om annet overvintret der og gjort til dels fine fangster av blårev. For selfangsten i Vesterisen lå øya sen tralt til og Norge hadde en meget viktig observasjonspost med radiostasjon som nå hadde fungert på fjerde året. Direktør Krogness sendte derfor et telegram til myndighetene hvor han fremholdt dette og foreslo at Norge skulle annektere hele Jan Mayen.
Denne henvendelsen syntes først ikke å falle i synderlig god jord. På vårparten 1928 fikk imidlertid direktør Krogness underretning om at det var visse utenlandske interesser på ferde for å skaffe seg fotfeste på Jan Mayen. Sist i mai sendte han derfor et kodetelegram til Hallvard Devold og ba ham annektere hele Jan Mayen på vegne av Meteorologisk Institutt i Tromsø. Han Instruerte Devold om fremgangsmåten.
Devold svarte omgående at de fra stasjonen forgjeves hadde forsøkt å nå fram til fots fra stasjonen til lavlandssletten nord for Beerenberg (blant fangstfolkene kalt ”Norjan”) men at saken nok skulle bli ordnet også der. Det ble så laget ferdig det nødvendige antall anneksjonsskilter og hele søndre del av øya ble besatt med slike skilter på alle fremtredende punkter.
Så var det ”Nordjan”.
På stasjonen hadde de en liten båt som lå påland på østkysten. Men på grunn av værforholdene og de farlige strømsettningene langs østkysten av Beerenberg var det umulig å ta seg fram til ”Nordjan” sjøveien med denne båten. Devold foreslo derfor for de andre at de skulle bære denne båten over til vestkysten der hvor øya var smalest og ta seg fram til .”Nordjan”. langs vestkysten. Dette mente Kvive Andersen ville bli en unødig tung jobb. Han foreslo i stedet at de skulle bygge en ny båt av veggbordene på den gamle østerrikske stasjonen på vestkysten. Dette ble så vedtatt, og sammen med Fritz Øien dro Kvive Andersen av gårde med redskap til Mary Muusbukta
I løpet av to dager bygget de ett slags pram av de 40 år gamle veggbordene. Til å tette denne båten brukte de tvist og margarin. En av de følgende dagene dro de to av gårde i denne båten på den 20 km lange turen langs Beerenbergs styrtninger. Med seg hadde de litt utrustning og anneksjonsskiltene. Denne turen kom til å arte seg temmelig dramatisk. Devold ble tilbake på stasjonen for å passe værmeldingene. Det var ikke uten en viss engstelse han så dem dra.
De to karene hadde Imidlertid hellet med seg på oppturen og kom vel fram til fangshytten på ”Nordjan”. Derfra dro de ut og satte opp de nødvendige anneksjonsskiltene rundt om i terrenget.
Etter å ha hvilt ut i fangsthytten og fått seg noe mat, tok de fatt på tilbaketuren. Men denne gangen var de ikke så heldige. Rett under den daværende Weyprectbreen kom en av de beryktede fallvindene fra Beerenberg og satte den flatbunnete prammen langt til havs. De to om bord rodde og øste det de maktet. I et løye i fallvinden klarte de å komme seg oppunder kysten igjen. Møn under anstrengelsene knakk den ene åren og det hele så temmelig mørkt ut. Likevel klarte de ved å ta seg helt ut å kare seg opp i fjæresonen og hoppe på land gjennom brenningene. Båten gikk tapt og gjennomvåte var de. Men livet og det meste av utrustningen hadde de reddet.
De fleste ville vel ha fortvilt i en slik situasjon, men ikke disse karene. Etter å ha hvilt ut etter anstrengelsene og vridd det meste av sjøvannet ut av klærne sine, besluttet de å ta seg hjem ved å klatre over den delen av Beerenberg som ennå skilte dem fra stasjonen. At dette ville føre dem opp i en høyde av 1200 meter og at turen ville gå over ukjent breterreng og farlige sprekker i isen, tok de med stoisk ro.

Kvive Andersen, som var godt skodd, tok Fritz Øien på slep etter seg i en line, i hvert fall så lenge det var motbakke. Øien hadde nemlig hælløse komager på beina. Til gjengjeld fortalte de at komagene var overlegne da de hadde nådd over høydepunktet og det bar nedover igjen. Da var det Øien som dro Andersen etter seg. Oppe i 1000 meters høyde kom de opp i et stygt sprekkterreng. Her var det nysnø og de plumpet stadig gjennom, men klarte seg på grunn av tauet de hadde mellom seg.
”Det var lurt å ha på seg ryggsekk”, sa Øien da han fortalte Devold om hjemturen, ”for vi blei flere ganga hengende på meisen”. ”Ja”, svarte Devold, ”det kan jeg tenke meg må ha vært lurt når bare kaliberet på sprekkene passet”.
Hele hendelsen med anneksjonen er livfullt skildret i Hallvard Devolds bok ”Polarliv”.
Med denne innsatsen fra Kvive Andersen og Fritz Øien var hele Jan Mayen annektert for Meteorologisk Institutt. Devold sendte telegrafisk melding om at anneksjonen var utført og dette ble registrert i utenriksdepartementet. Men først 8. mai 1929 ble Jan Mayen ved kongelig resolusjon tatt inn under norsk suverenitet og har fra da av vært en del av kongeriket Norge.
Hermed slutter historien om hvordan San Maen ble norsk. Men kanskje er det i dag, 50 år
etter, verd å minnes den Innsats som ble gjort, hver på sitt felt, av menn som professor Krogness, Kvive Andersen og Fritz Øien.
Kanskje er det også verd å huske at Jan Mayert under siste krig var den eneste del av kongeriket Norge som ikke ble hærtatt av den tyske okkupasjonsmakten, og å minnes de menn i de norske styrkene som levde der under så vanskelige for hold og de av Sunderland-skvadronen som døde for et fritt Norge.
 

 


Jan Mayen - hvordan øya ble norsk

 

Et bilde av Fritz Øien og Kvive Andersen sesongen 1925 -26.

Skiltet bak dem viser at dette er "Det norske meterologiske instituts eiendom". Dette var skilt de satte opp øya rundt.

Med denne innsatsen fra Kvive Andersen og Fritz Øien var hele Jan Mayen annektert for Meteorologisk Institutt.

 


Jan Mayen - Fritz Øienberget

  

På hjemmesiden til Norsk Polarinstitutt www.npolar.no fant jeg denne linken:

http://stadnamn.npolar.no/stadnamn/Fritz+Øienberget?ident=18854 som har følgende tekst:

 

Fritz Øienberget (Jan Mayen)

Definisjon:

The 400 m high crag about 3 km north of Søraustkapp

Opphav:

Named after the Norwegian wireless operator Fritz Cornelius Øien, 1899-1963, Tromsø. He circumnavigated Nordaustlandet as early as 1915 with one of the ships belonging to his father, Jens Øien; stayed one year in the Antarctic, 5 or 6 times engaged in sealing in the White Sea, the North Ice and the West Ice, wintered 1925-26 as assistant at the meteorological station on Jan Mayen, 1926-28 fur hunter in Northeast Greenland, 1929-31 manager of the meteorological station on Jan Mayen, 1932-33 and 1934-35 manager of Bjørnøya Radio, 1936-37 assistant at the station on Jan Mayen, during World War II manager of the station. Liutenant from 1943. Norwegian origin (Norwegian).

 


Jan Mayen - 1925 / en historie om Fritz Øien og revefangst (av Hallvar Devold)

Dette er en historie fra Jan Mayen i oktober 1925 frt i pennen av Halvard Devold. Den dreier seg om en revefangst Fritz ien sto for, og om vret som kunne vre rimelig heftig p de kanter.
(P kartet til ventre har jeg lagt inn steder som er relatert til ien-familien)

DEN STORMFULLE
KOLOSSEN I ISHAVET


Det er visst ikke tvil om at rbeck Legreid lengtet srover mot sol og sommer, og han hadde neppe satt noe srlig pris p vre med p den omveien vi gjr frst. For Bjrnya er den reneste Rivieraen i sammenligning med den andre norske utposten vi skal innom: Jan Mayen. Enda ligger ikke Jan Mayen lenger mot nord enn Nord kapp s det er ikke bare breddegraden som gjr det. ya har derimot andre interessante egenskaper: den er det stormfulleste stedet p den nordlige halvkule, og den er bare en stor sokkel til den utbrente vulkanen Beerenberg. som er nesten like hy som Galdhpiggen. Det var nok ikke srlig vanskelig for hollenderen Jan Mayen f ya i sikte, da han i 1615 var den frste som seilte p den kanten. dslig og trist er hele ya, men det er da likevel en del som i renes lp har hentet seg bra verdier derfra i .silkebltt blrevskinn. Det faste punktet er den meteorologiske stasjonen, som spilte en viss rolle under siste krig.

S lar vi Hallvard Devold f ordet:

Den 14. august dette r (1925) foregikk Norges overtagelse av suvereniteten over Svalbard. Da bde ien, Andersen og jeg var gamle spitsbergensere, sendte vi en lykknskning til Statens representant ved anledningen, statsrd Paal Berg, Longyearbyen, og vi tillot oss uttrykke nske om at ogs vr y snart ville flge etter. Dette nsket gikk ikke i oppfyllelse fr den 8. mai 1929. da Jan Mayen ved kongelig resolusjon ble tatt inn under norsk suverenitet.

Omkring 20. oktober skulle vi begynne fange rev. Dette var en bibeskjeftigelse, men den gang meget innbringende. Vi kunne gjre regning p f 500 kroner for en blrevpels, og vi tjente faktisk mer p fangsten enn vi hadde i lnn. Kvive Andersen var sjef for denne virksomheten, han var gammel og dreven i faget.
P srspissen av ya sto en hytte som noen r tidligere var satt opp av en av Ludolf Schjelderups fangstekspedisjoner. Fra vr stasjon og dit ned var det en dry dagsmarsj, som man ikke kunne regne med greie uten det var rimelig vr. Da denne vrtypen i langt perioder kan vre meget sjelden der borte, foreslo jeg at vi skulle bygge en hytte midt veis nede ved Cap Traill-kanten. P denne mten ble turen stykket opp i to dagsmarsjer. At vi burde fange over hele ya forekom meg vre noe av en selvflge, skjnt det ikke var praktisert tidligere. Vi hadde endel plyde bord liggende, og jeg mente at vi kunne ta disse, bre dem srvestover og f et brukbart skjul. Nei takk, mente Andersen, det er s mye rekved der nede at vi trenger ikke bre materialer dit. Kort tid etter dro han av grde og bygde seg en hytte av rekved. Hytta var visselig ikke noe palass, men den var god nok til sitt forml.
Det var enda tidlig i sesongen, men vi satte likevel ut en kassefelle, simpelthen en kasse med en falluke p. i den kunne vi ta reven levende. Denne fella satte ien opp en ettermiddag ca. 10 meter fra maskinhuset. Som te brukte vi en alke.
Ved 5-skiftet om ettermiddagen kom ien inn og varskudde at det var gtt en rev i fella mens han var i maskin- rommet og maskinen gikk. Vi gikk ut, og ganske riktig, det satt en blrev i kassa og bjeffet. Som nevnt var det tidlig i sesongen, og vi var ikke sikre p om det var klokt begynne fangsten enn. Det kunne hende at pelsen ville bli penere og ville vinne i verdi om vi ventet litt. Men som bekjent, man vet hva man har, men ikke hva man fr. Vi ble derfor enige om at vi skulle oppbevare reven levende inntil Andersen kom til bake srfra, s fikk han avgjre om pelsen var god nok eller om vi skulle slippe dyret og ta sjansen p lange det inn igjen senere.
Men hvor skulle vi underbringe dyret s lenge? Vi hadde ikke mange steder velge mellom, og man fr hjelpe seg som man kan. Vi spikret igjen dolokket og slapp reven inn p locum. Vel fornyd med denne lsningen satte vi fella opp igjen for ny fangst.

Ved sju-tida kom ien inn og sa at det var enda en rev som var gtt i fella. Jo, dette s virkelig lovende ut. Vi ut igjen og sendte reven inn til sin forgjenger. Meget vel tilfreds s langt spiste vi aftens, rykte, pratet og koste oss til det ble sengetid ved ellevetiden eller s. ien grep en lommelykt og tok seg en snik ut for se p fella enda en gang. Det er gutten sin som er optimist, tenkte jeg og begynte kle av meg. Forsyne meg kommer han ikke inn og sier at det er en rev i kassa igjen. N lyg du, brast det ut av meg. Nei, det er pined sant! Ska vi vedde? sa ien. Jo, der satt virkelig rev nr. 3 i kassa, og vi sendte den inn p locum. Vi mtte vre to nr vi skulle f reven ut av kassa og inn der for Ikke risikere miste noen. Vi stilte s opp fella p ny og gikk til kys. ien hadde nattskiftet klokka 2. Da han var inne, sov jeg de rettferdiges svn.

Jeg ble vekket p en hrdhendt mte med beskjed om at n var det en rev i fella igjen, og at jeg mtte ta p meg og komme. Nei, n fr du jagu gi deg! mente jeg, det fr vre mte med revefangst ogs. Vi har ikke mer enn n do p stasjonen, og du fr tenke litt p fram tida ogs. Men reven satt der i kassa og bjeffet s ut mtte jeg, og vi plaserte dyret sammen med de andre. Klokka 8 morgen satt rev nr. 5 i kassa.
Vi ventet n spent p at Andersen skulle komme hjem, dels for se ansiktet p ham og dels for at han skulle avsi sin dom om revene var pelsmodne eller ikke. Ut p dagen kom han ogs, og jeg skal si han spilte ynene opp da vi for talte ham at det satt 2500 kroner og knurret p dobenken. Pelsen er fin, den, sa Andersen, og det er best ta det vi har. Dermed ble det. Dyrene ble avlivet og pelsene preparert.

S lettvint gikk det riktignok ikke senere. De revene vi hadde ftt p denne mten, var skalte husrever, dyr som hadde vent seg til g ved huset om nettene og ta hva avfall og mat de kunne finne. At det gikk en del rev ved huset visste vi for det rpet sporene etter dem, men de lot seg sjel den se, og vi var forbauset over hvor lett de gikk i redskapen. I alt fikk vi 48 rever denne sesongen. 44 blrev og 4 hvite, de fleste hjembrakt av Andersen.

Utover hsten satte stormperiodene inn. Og jeg skal hilse og si at p Jan Mayen kan det storme. ya er kjent for vre det mest stormfulle sted p den nordlige halvkule. Det blste s himmel og hav sto i et eneste rokk, og smstein, sand og sn gauv om rene, Det var basketak hver gang vi mtte ut og lese av instrumentene. Vi mtte undertiden krype langs veggen, og nr vi skulle forsere skavlen, som alltid danner seg rundt frittstende hus, ble vi kastet tilbake gang p gang. Skavlen rundt huset besto av sn og sand og var hard som sement. Den vokste utover vinteren og ble hyere og hyere, s huset til slutt sto i en grop uten noen utsikt. Til luvart mtte vi alltid passe p ha skodder for vinduene, ellers ble de sltt i stykker av steinspruten nr de hardeste bygene kom.
Enhver som har opplevd en skikkelig snstorm p hy fjellet, vil vite for en fabelaktig evne fokksnen har til trenge seg inn overalt hvor det fins et aldri s lite hull eller en sprekk. Men det blir likevel ingenting mot den sanden som dannes der hvor lette vulkanske bergarter forvitrer.
P Jan Mayen trengte sanden inn overalt. Vinduskarmene var tettet s omsorgsfullt som vi var i stand til, men likevel var det et tykt belegg i vinduspostene etter hver storm. Sanden fant vei alle steds. Vi hadde sand i nesen, s lommetrklrne s ut som de hadde vrt brukt av feiere. Vi hadde den i rene og i hret.
Nr det kom en steinsprut i en av bygene, hendte det ikke sjelden at rutene ble knust og kom inn; derfor hadde vi skodder til sette for p yttersiden. Ikke alltid ble skoddene satt for i tide, det kunne ryke opp med en storm om natten etter at vi hadde gtt til kys, og da er man tilbyelig til ta sjansen p at det skal klare seg til neste morgen. Jeg hadde sove rom ved siden av radiostasjonen mot nordvest, den verste vindsiden. Jeg tok et par slike sjanser og var ikke heldig. Nr en rute kom inn, fly alle drene i huset opp eller igjen, gardinene sto som vimpler og papirer flagret omkring. Da gjaldt det vre snar. gripe en underbukse eller en skjorte eller et annet plagg som var for hnden, og kjre det i hullet, S mtte man ide p seg, lure seg langs veggen p utsiden, f presset skoddene opp og for vinduet. Det var faktisk ikke lite av et arbeidsstykke.
Huset var bygd p peler. da grunnen ikke egnet seg for annet, og pelene str godt mot storm. Det var ikke kjeller under, men det var lagt en bordkledning rundt fant vinden ikke skulle f for godt tak oppunder. P golvene var det linoleumsbelegg. Nr det stormet p det groveste, poset linoleumen seg opp p golvet s bord og stoler beveget seg. Det var virkelig borddans,
Over mnet p huset var det strukket wirer som var solid fastgjort i grunnen p begge sider. Hvis det ikke hadde vrt s godt bardunert, hadde det for lenge siden blst p sjen.
Renholdet utendrs var det noks greitt med. Vi hadde en kjkkenmdding utenfor naturligvis, og den ble hverken srlig stor eller gammel. Hermetikkbokser og lignende strk til havs i hver storstorm.
Skavlen rundt huset var jevnhy med husraftene, s det til slutt ble stende nede i en stor grop. To av vre forgjengere la engang et jernfat med petroleum opp mot husveggen nede i gropen og mente at det var vel anbrakt der. En storstorm greidde likevel ta fatet, kaste det over skavlen og til havs. Fatet var nesten fullt og veide atskillig over 100 kg. Det gir et begrep om stormens effekt.
Nr det stormer et par uker eller mer i ett kjr, blir man bde lei og r av den evige larmen. Det hendte at vi kunne vkne om nettene av at det hadde stilnet av; vi var s vant til larmen at stillheten virket unormal.
Men allting gr, nr det er ndt til g.


Jan Mayen - 1926

Fritz ien p nordsiden av Jan Mayen i 1926.



SIDE 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15

<< Tilbake
Besøksstatistikk